24. februar 2010

Oversatte dager på Litteraturhuset








Her er det bare å krysse av i kalenderen. Mer om arrangementet HER, på Norsk Oversetterforenings hjemmeside.

Verdens langsomste leser (eller lesningens lykksalighet)








"Av og til tenker jeg at jeg er verdens langsomste leser [...] Jeg sitter (eller ligger - faktisk har jeg også begynt å å og stå, alt for avvekslingens skyld) og leser, og plutselig skyter en setning meg ut i verdensrommet, og så sitter jeg der og tenker på noe interessant en fire minutters tid, før jeg er tilbake i boka, og neste setning sender meg ut på vandring igjen. Der kan tenke dere selv. En garvet leser som John Sutherland snakker i sin nye bok om en slags normal lesetid for romaner på cirka tre timer. Tre timer! Da er jeg ikke kommet til side femti engang. Det er kanskje en grunn til at det ikke ble så mange Dickens på meg (ærlig talt: ble det noen?) og at jeg ikke strakk det lenger i Dostojevskij-land enn til Idioten og Forbrytelse og straff (og gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov).
Idioten på tre timer, vel, det er en vakker tanke. At å lese en roman tidsmessig er som å gå på kino, i teateret, på konsert - eller på fotballkamp, for den saks skyld. Men kanskje er den langsomme og ukonsentrerte lesningen en - tror jeg - produktiv yrkessykdom? Jeg ser det i den nye boka til Nick Hornby. Også han leser temmelig langsomt. Og ofte uhyre samvittighetsfullt. Man leser ikke bare det man leser. Man assosierer, forviller seg inn på sidespor, får ideer til ting man vil skrive, eller gjøre, eller burde gjøre, eller man forstår plutselig hvorfor det gikk så forferdelig galt med de menneskene på den festen man var på sist lørdag, og så er man blitt ukonsentret og feilleser litt, og feillesningen skaper nye ideer, og så videre."

Tor Eystein Øverås: "Lesning i hastighetens tidsalder" i Livet! Litteraturen! (2009)
Opprinnelig publisert i Klassekampen 2. desember 2006.
Bøkene Øverås omtaler er John Sutherland: How to Read a Novel. A User's Guide og Nick Hornby: The Complete Polysyllabic Spree.


Å, som jeg kjenner meg igjen i dette. I "gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov", for eksempel (jeg har aldri kommet gjennom den første boka engang). Men også den langsomme lesningen, alle sidesporene, alle tankene og ideene og assosiasjonene som dukker opp, alle understrekningene som må gjøres, famlingen etter kladdeblokken jeg alltid har for hånden for å notere det som dukker opp, ord og formuleringer jeg kan bruke i en oversettelse jeg holder på med, ting jeg skal huske, bøker jeg må sjekke ... Lesning som læring, inspirasjon, opplevelse ... For en lykke!

23. februar 2010

Tirsdag 23. februar 2010

På en liten handletur før arbeidstid i dag stakk jeg så vidt nesen inn i en bokhandel i anledning mammutsalget. Men jeg har ikke noe forhold til mammut i år, de bøkene jeg skal lese fremover, har jeg allerede, og jeg tror ikke det er noe i årets mammut som omfattes av min samle-plan. Ikke var jeg i handlehumør heller; jeg skulle hjem og jobbe. Derimot var det bøker fra utlandet, seks stykker, til meg i postboksen i dag. Disse havner på listen over erverede bøker i år (til venstre) bare som tall, fordi jeg skal bruke dem i forbindelse med et nytt bokprosjekt (som oftest trenger man bøker for å lage bøker). Og egne bokprosjekter snakker jeg ikke om, av flere grunner, for det første er jeg redd for at andre skal rappe ideene mine, for det andre er det jo ikke sikkert det blir noe av. Men prosjektet er antatt både av forlag og bokklubb, og det pleier å bli noe av det jeg begynner på, så det går vel forhåpentligvis bra denne gangen også. Men det er en alvorlig sak å lage bøker som barn skal le av, tro ikke annet. Jobb er jobb.

Med lesingen går det tregt. Jeg vil ikke akkurat si at jeg sliter med Klima, men jeg kjeder meg litt. Han kverner i vei på forholdet til henholdsvis elskerinnen og konen, men det blir liksom det samme hele tiden. Og så er det litt gatefeiing og litt Kafka innimellom, men jeg ser frem til å bli ferdig med Kjærlighet og søppel. Likevel er det nok en bok jeg kommer til å være glad for å ha lest, for jeg vil gjerne ha en bok av Klima i min litterære erfaringsballast.

Apropos innlegget «Klavikulære og andre problemer» (to innlegg nedenfor) slår det meg at det er knapt noe som avstedkommer så stor interesse, i hvert fall målt i antall kommentarer, her i bloggen som oversetterspørsmål. Når det gjelder den lille detaljen jeg tar for meg i innlegget, får man kanskje inntrykk av at en oversetter ser problemer overalt, og gnikker og gnukker på den enkleste formulering. Sånn er det selvsagt ikke. Angående denne konkrete boken tilbakelegger jeg opptil tyve sider på en god dag. Da er det ikke mye tid til grubling, og ikke behov for det heller, fordi teksten ikke er noen stor utfordring og fordi jeg har lang erfaring i å oversette fra svensk. Når jeg sier at teksten ikke er noen stor utfordring, så mener jeg ikke at ikke oversettelse i seg selv er en stor utfordring. En god oversetter undervurderer aldri en tekst, man må aldri gå på akkord med kvaliteten. På den annen side er det selvsagt stor forskjell på litterære tekster; mange krever mye grubling og fikling, omfattende research, etc. Jeg sammenligner av og til oversetteryrket med legeyrket; de fleste av oss er helt vanlige allmennpraktikere, men så har vi også tungvekterne, spesialistene, hjerne- og hjertekirurgene, som høster priser og blir kjente navn. Jeg betrakter meg selv som en typisk allmennpraktiker, og jeg kjenner mine begrensninger, selv om jeg ofte drømmer om større litterære utfordringer enn krim og underholdning, som jeg stort sett oversetter. Paradoksalt nok er det imidlertid det man tjener best på som oversetter, siden det er snakk om akkordarbeid.

Hvorvidt oversettelse er lett eller vanskelig, er avhengig av øynene som ser, men selvsagt også av tekstens beskaffenhet. Noen tekster er de facto enklere enn andre, samtidig må - som sagt - ingen tekst undervurderes. Selv i en mainstream svensk krim lurer de falske vennene, mange av dem knapt synlige på vannflaten.

I det nyeste innlegget i «klesbloggen» min, som du finner HER, er jeg i et PS også inne på et oversetterproblem, nemlig det engelske «cottage». Boken jeg omtaler der, Hertugen av Bedfords bok om snobber, inneholder følgende setning: «Jeg vil alltid foretrekke å kose meg i en varm hytte fremfor å fryse i et slotts kolde korridorer.» Jeg går ut fra at det på engelsk har stått «cottage». Problemet her er at vi ikke har noe tilsvarende arkitektonisk begrep på norsk. En norsk hytte er noe helt annet enn en engelsk cottage, som er en landlig enebolig med noen bestemte karakteristika.

Men nå må jeg jobbe. Ikke oversette i dag, men finpusse på et manus. Det gjelder en bok jeg selv har skrevet, faktisk, eller rettere sagt vært ghost writer for, i en sjanger jeg aldri før har prøvd meg på (dokumentar), men som ble antatt av to store forlag og kommer ut på ett av dem til høsten. Utrolig morsomt. Jeg føler meg som en debutant. Mer om det siden.

22. februar 2010

Aftenposten i dag

To ting i Aftenpostens kulturdel fanget min spesielle interesse i dag; dagens kronikk om ord, "Ordløse og maktesløse", som du finner i nettutgaven HER, og så en helside om Halfdans bokhus i Kroken i Drangedal, der en bokglad smed og familien hans har fylt et gammelt samvirkelag med 2,3 hyllekilometer med bøker. Bøkene har enhetspriser på 10, 30 og 50 kroner, og det hele er så velordnet at man aldri har sett maken. Butikken er absolutt ikke på nett og sender heller ikke i posten, så du må pent finne frem til Kjosen selv. Og det er akkurat så avsides og bortgjemt som det høres ut (men dog ikke så forferdelig langt fra E18 hvis du først skal nedover mot Sørlandet). Fra min hjemby Porsgrunn er det bare en liten times kjøring. Jeg var hos Halfdan for et par år siden og kjøpte en hel pappeske med bøker. Husker jeg ikke feil, kommer boken jeg leser nå, Klimas Kjærlighet og søppel, derfra. Skulle du ha et påtrengende behov for et smijernsrekkverk med rådyr og elg, kan smeden Halfdan ordne det også. Halfdans bokhus er antagelig landets mest ujålete, rikholdige og velordnede bruktbokbutikk.

18. februar 2010

Klavikulære og andre problemer









Jeg sitter her og oversetter, det er jo jobben min. Jeg begynte forresten arbeidsdagen med sex i dag; den mannlige og den kvinnelige hovedpersonen i den svenske krimmen jeg oversetter, i et heftig, delvis stående samleie opp mot kjøkkenbenken hjemme hos ham. Etterpå ligger de på kjøkkengulvet, og følgende setning forekommer:

Han kysste henne på nyckelbenet och såg på henne.

Nyckelbenet? Kunne jeg oversette det direkte? Er det noe som heter «nøkkelbenet» på norsk? Gugling ga en del treff, men ikke mange. Derfor mistenkte jeg at det hadde et annet navn som er vanligere. Når det gjelder naturvitenskapene, har man latin som en vidunderlig fellesnevner. Gugling på svensk fortalte meg at nyckelbenet heter clavicula på latin, og dermed var det en smal sak å finne ut at det er «kragebenet» på norsk. Og det ga atskillig flere treff enn «nøkkelbenet» (at jeg som svenskoversetter burde visst dette helt av meg selv, er en annen ting. Jeg har nok også vært borti det før, men glemt det). Hvis jeg hadde oversatt direkte, kunne det blitt oppfattet som en svesisme. Bare noen og tredve norske treff på «nøkkelbenet» er for dårlig til å berettige det valget. «Kragebenet», derimot, det må være det rette. Eller som en av kildene sier: Kragebeinet omtales også som nøkkelbeinet og på fagspråket clavicula. Det er et lett S-formet rørbein. Kragebeinet danner ledd med brystbeinet (sternum) og med skulderbladet (scapula). Medisinsk ordbok på ordnett.no bidrar dessuten med varianten «klavikkel».
Valget er greit: Han kysset henne på kragebenet. Det var nå dèt valget. Men kysset han henne på «benet» eller «beinet»? Søking i mitt eget manus avslører det jeg mistenker, nemlig at jeg hittil har brukt begge varianter. Men mest «ben», konservativ av språklig legning som jeg er. Problemet er bare at noen steder synes jeg det er naturlig å bruke «bein», andre steder er det naturlig å bruke «ben». En tenåring i en drabantby vil neppe si «ben». Men det er jo fullt mulig å bruke «bein» i direkte tale der det passer, og «ben» ellers. Så valget står fast: Han kysset henne på kragebenet.
Alt dette tok litt tid, både å finne ut av det og å blogge om det. Nå jobber jeg videre. Det hektiske samleiet er over, så nå skal det vel prates litt. Den heftige lidenskapen til tross er situasjonen nemlig ikke så enkel, siden hun er gift med en annen og de hektiske møtene med elskeren foregår i dypeste hemmelighet.

16. februar 2010

Den vanskelige nesteboka







"Når du har gjort ferdig en roman, har du skrevet deg opp på et språklig nivå. Så når du skal begynne på en ny fortelling, har du kanskje språket der, men tenk om selve prosjektet ikke er der, det du egentlig vil fortelle om."


Det opplevde Mirjam Kristensen, forteller hun i et intervju i tidsskriftet Kirke & Kultur 3/2009. Etter å ha utgitt to bøker som 23-åring, fulgte fem år hvor hun skrev og skrev uten å få til noe som kunne utgis.

11. februar 2010

Ord for dagen



"Bøker er som hummerskall. Vi omgir oss med dem, og etter hvert vokser vi fra dem og etterlater dem som tause vitnesbyrd om tidligere utviklingsstadier."


Lord Peter Wimsey i Dorothy L. Sayers: Ubehagelig episode i Bellona-klubben.
Oversatt av Per A. Hartun (sitatet språklig lett modernisert av undertegnede).
Engelsk utgave 1928, norsk 1978.



Dorothy L. Sayers er min favoritt når det gjelder nostalgisk engelsk krim. Hun har nok kommet litt i skyggen av sin samtidige kollega Agatha Christie, og mange nordmenn kjenner dessverre ikke til Sayers i det hele tatt. Hennes amatørdetektivskikkelse lord Peter Wimsey (her fremstilt av den engelske skuespilleren Ian Carmichael, med tjeneren Bunter, spilt av waliseren Glyn Houston, til venstre), en økonomisk uavhengig aristokrat og skjønnånd, er bare helt praktfull. Sans for litteratur har han også; "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London", forteller Sayers i Whose Body? Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter. Og visst har Dorothy L. Sayers rett i det hun indirekte lar ham si i dagens sitat, nemlig at bøkene i bokhylla er vår egen personlige historie.

(Dette innlegget er en reprise basert på to innlegg i 2007)

10. februar 2010

Klima og Kafka







Tre temaer preger Ivan Klimas Kjærlighet og søppel; hans arbeid som gatefeier, kjærligheten - det vil si forholdet til konen og elskerinnen - og Kafka. Kafka kommer første gang på tale en dag jeg-personen i boken snakker med en av sine kvinnelige kolleger idet han går fra jobbben.

«Da vi tar farvel, spør hun, mest av høflighet, hva jeg holder på med akkurat nå. Det forbauser henne at jeg har tenkt å skrive om Kafka. Hun mener tydeligvis at mennesker i min situasjon burde skrive om noe viktigere: om undertrykkelsen, om fengslene, om de forulempningene de statlige organene begår. Hun spør i det minste om jeg gir meg Kafkas verker i vold fordi de er forbudt.

Men jeg skriver om dem fordi jeg liker dem. Jeg synes de snakker levende og personlig til meg fra gamle tider. For korrekthetens skyld vil jeg tilføye at verkene hans ikke er forbudt; man har bare forsøkt å forvise dem - fra de offentlige bibliotekene, og fra menneskenes sinn.
Hun lurer på hvorfor nettopp hans verker. Er de så støtende politisk? Eller skyldes det at Kafka var jøde?

Jeg tror vi bare ville kunne finne et fåtall forfattere i vårt århundre som har interessert seg så lite for politikk og samfunnsanliggender. I hans verker blir aldri krigen eller revolusjonen nevnt, eller de ideene som kanskje hjalp til med å fremkalle dem, like lite som det finnes noe i verkene hans som kunne minne direkte om hans jødiske herkomst. At Kafkas verker blir holdt tilbake her i landet, har andre årsaker. Jeg vet ikke om det lar seg gjøre å definere dem på noen enkel måte, men jeg ville si at det som virker mest forstyrrende ved Kafkas personlighet, er sannferdigheten hans.»

Ivan Klima: Kjærlighet og søppel
Oversatt av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek

7. februar 2010

"Den ny-nordiske krimpuritanismen"





Den ny-nordiske krimipuritanisme er først og fremmest én ting: Litterær ansvarsforflygtigelse. Dernæst er den et ønske om at tjene penge. Alt andet vil være hykleri at påstå. Sidst, men ikke mindst er den en smutvej til relevans på trods af komplet mangel på åbenlyst talent. Det er ren og skær x-factor.


Ja, sånn heter det i DENNE anmeldelsen i Information. Mye å humre av her, for oss som synes at krim er altfor dominerende i dagens litterære landskap.

5. februar 2010

Kjærlighet og søppel









«Helt siden barndommen har jeg villet bli forfatter, og lenge mente jeg at forfattergjerningen måtte være et edelt yrke. Jeg trodde en forfatter burde være vis som en profet, ren og enestående som en helgen og dyktig og djerv som en trapesartist. Selv om jeg vet at det ikke finnes utvalgte yrker, at visdom, renhet, det enestående, mot eller dyktighet hos én person kan virke som galskap, sjuskethet, trivialitet og meningsløshet hos en annen, sitter den gamle forestillingen igjen i bevisstheten min og i det ubevisste. Det er antagelig derfor jeg er redd for å bruke dette ordet om meg selv: forfatter. Når noen spør meg om yrke, forsøker jeg å unngå å svare. Hvem har forresten rett til å si om seg selv at han er forfatter? Man kan i høyden si: Jeg har skrevet bøker. Iblant tenker jeg at jeg ikke engang kan definere hensikten med arbeidet mitt nøyaktig, avgjøre hva som egentlig skiller ordentlig litteratur fra sånne skriverier som hvem som helst kan klare, selv den som knapt har gått på skole og lært seg bokstavene.»

Ivan Klima: Kjærlighet og søppel. Roman 1989.
Norsk utgave Aschehoug 1991, oversatt av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek.


Jeg har flere ganger vært inne på at lesingen tar sine egne veier. Og jeg lar meg som leser gjerne føre av lesingen selv, av tilfeldigheter (og av «tilfeldigheter», innfall, synkronitet, whatever. Forleden kveld gikk jeg bort til bokhylla og tok ut Ivan Klimas Kjærlighet og søppel, og nå leser jeg den. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg hadde ikke planlagt å lese den. Egentlig leste jeg Laxness' Himmelens skjønnhet, oppfølgeren til Verdens lys. Ikke noe galt med den, men den fenget ikke like mye som den første. Bare mer av det samme, liksom. Trangen etter å lese noe helt annet lå og ulmet.

Kjærlighet og søppel kjøpte jeg i en bruktbokhandel for et år eller to siden. Den ville bli kjøpt, bød seg frem. Eller - jeg hadde nok hørt navnet Ivan Klima, og nysgjerrigheten ble pirret. Jeg har flere ganger sagt at jeg er forbauset over hvor utrolig mye bra litteratur det kommer fra Spania og Portugal. Jeg har det litt på samme måte med Øst-Europa. Det er noe der.

Klima ble stående i hylla, men noen dager før jeg plutselig reiste meg fra sofaen og tok den frem, hadde jeg lagt merke til den i forbindelse med et annet ærend i bokhylla. Så har den vel romstert i underbevisstheten, og et par dager senere var tiden moden. Jeg liker sånne prosesser. De kan for den saks skyld vare i årevis, til og med i mange år. Plutselig en dag er tiden moden, det rette tidspunktet inne, for å lese akkurat den boka. Den gode litteraturen er tidløs.

Klima er født i 1931 og lever formodentlig i mer eller mindre beste velgående fortsatt. Han er en av Tsjekkias mest kjente forfattere, på linje med Kundera og Kohout. Kjærlighet og søppel er ifølge baksideteksten en personlig roman der Klima reflekterer over litteraturen og språket, over Franz Kafka, tomhet og nærhet, skyld og uskyld, paradiset og dommedag - søppel og renselse. Så vidt jeg vet jobbet han selv som gatefeier i sitt daværende kommunistiske hjemland fordi han ikke fikk utgikk bøkene sine. Han satt for øvrig også i konsentrasjonsleir under krigen. Et intervju med Klima i The Guardian finnes HER.